Østfold har et stort mangfold av ulike kulturminnetyper fra de forhistoriske tider, som tidlig gjorde fylket til et "oppmarsjområde" for arkeologer. På 1960-tallet ble en topografisk-arkeologisk registrering nærmere systematisert, og senere registeringer er også lagt inn i gjeldende databaser.

 

 

 

 

 

 

 

Det er registrert 4839 forminnefelt i Østfold, herav 235 helleristningslokaliteter, 138 skålgropslokaliteter, ca. 2300 gravhauger og -røyser, ca. 50 bygdeborger, samt veifar/hulveier, boplasser, dyrkingsspor, varp og et ukjent antall løsfunn. Ukjent er også det klart store antall av ikke-registrerte, usynlige, løse og faste forminner. Dette gir et stort potensiale og grunn for god forvaltning og årvåkenhet. Særlig er funn fra den lange steinalderperioden påregnelige, også på koter der man ikke tidligere har vært så interessert i å lete. Det har vist seg i forundersøkelsene til trase for ny E6 og Svinesundbro, for naturgasstrase og i annen plan- og utbygningssammenheng. Større oppmerksomhet er de senere år gitt potensialet for kulturminner i skog, bl.a. gjennom den omfattende utbygging eller opprusting skogsbilveier. I 2000 ble et prøveprosjekt vedr. bl.a. kulturminner i skog lagt til Idd i regi av sentrale faginstanser, fylkesmannens landbruksavdeling og lokale skogeiere.

Det er fra ulike deler av offentligheten en stor interesse for tilrettelegging og skilting av fornminner. Fylkeskommunens ønsket  tidlig på 90-tallet å innta en ledende og samlende rolle for den innsatsen, med en mest mulig enhetlig utforming på skilt, tekst og oppheng. Innsatsbehovet på ulike plan, og ikke bare pengeressursene, har vært undervurdert, og en viss utålmodighet kan ha oppstått. Ny innsats forberedes.

 

Skal man tillate seg en oppfatning av den grunnleggende stemning i fylkets befolkning forhold til våre eldre kulturminner, er det temmelig klart at de omhylles av positve "vibrasjoner", en vilje til bevaring som kanskje er sterkere her enn i mange andre fylker. Muligens har enkeltpersoners gode og folkelige formidlings- og inkluderingsevne gjennom hele etterkrigstiden vært bidragende til dette. Det betyr at folk for så vidt erkjenner konflikt mellom vern og utvikling, i den forstand at vern av kulturminner tillegges folkelig og politisk legimitet. Dette letter det offentlige forvaltningsarbeidet, forutsatt at det ellers utøves betimelig og profesjonelt - faglig og skjønnsmessig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kulturminnevernet har lenge vært et statlig anliggende. Riksantikvaren ble opprettet i 1911 i fortsettelsen av det arbeid Foreningen til norske fortidsminners bevaring begynte i 1844. I dette arbeidet medvirket også fagfolk fra få og begrensede museumsmiljøer uten at disse hadde forvaltningsansvar for faste kulturminner. Slikt ansvar ble imidlertid delegert til fylkeskommunen i 1990.

Alle arealplaner blir behandlet av kulturminneseksjonen, fylkeskonservatoren. Reguleringsplaner utgjør den største arbeidsmengden. Aktuelle planforslag som berører fornminner har nå den rettsvirkning at de også er en søknad om dispensasjon eller frigivning, etter nærmere bestemt prosedyre. Fra 2000 har Riksantikvaren overtatt frigivningsmyndigheten fra landsdelsmuseene.

 

Det har vist seg meget gunstig for kulturminnevernet å komme tidlig i kontakt med kommunene eller andre tiltakshavere, før for mange "streker" er satt på kartet og planlegningen er kommet for langt. Dermed har det også vært "lettere" å ta konflikt uten særlig ettergivenhet i aktuelle saker, og uten at innsigelser har ført til megling eller til avgjørelse i departementet. Det har kun skjedd to  ganger de siste 10 årene. En spesiell sak tidlig på 90-tallet var   innsigelsen på kulturminnefaglig grunnlag til ny E-6 trase og Svinesundbro. Dessuten har kommunedelplan for Rygge Nordvest vært til megling i 2001 og en avventer departementets behandling.

 

For øvrig har det siden 1995 vært lagt større vekt på behandlingen av kommuneplanene, noe som har resultert i at denne plantypen har fått større betydning også for bevaringen av kulturminner.

 

I den regionale kulturminneforvaltningen inngår også  museumsforvaltningen. Selv om museene i statlig forvaltnings- og budsjettsammenheng hører inn under Kulturdepartementet, så henger museumsektoren nøye sammen med kulturminnevernet som del av en overgripende kulturvernforståelse - faglig, historisk og utdannelsesmessig.

 

På samme måte må en moderne miljøforståelse ikke bare omfatte naturhistorisk kunnskap, men også trekke inn de historiske aspekter all den tid det knapt finnes et landskap uberørt av menneskelig virksomhet. Dette gjelder særlig Østfold.